Thomas Dybdahl

Thomas Dybdahls niende album heter «Fever», og ble sluppet 13. mars. Dette albumet har potensiale til å overraske dem som utelukkende forbinder artisten med sår melankoli og nedstrippede låter på kassegitar.

For som singlene «Call Me by Your Name» og ikke minst «45» bar bud om, er det et nytt ​groove​ i musikken til Dybdahl denne gangen.

Hva har skjedd?

Vel, for det første har Dybdahl reist hjem – bokstavelig talt, til sitt eget hjemmestudio i Sandnes, etter å ha laget flere plater i fornemme innspillingsstudioer med internasjonalt renommerte produsenter og medmusikanter.

Uten å behøve å bekymre seg for å kaste bort kostbar studiotid, begynte han å eksperimentere – blant annet ved å kople Telecasteren til en antikk, firespors Tandberg-opptaker – og lot instinktene styre arbeidet, med tanke på å komme opp med en single.

Snart ble det klart at en ny, musikalsk gullåre var avdekket.

– Er det noe du lærer deg etter å ha drevet med kreative prosesser en stund, er det at når du først kommer i flyten må du gjøre alt du kan for å bli værende i den. Når den er over, vet du aldri når den kommer tilbake, sier Thomas Dybdahl.

Sammen med sin faste studiomakker Håvard Rosenberg – en mann som med sin bakgrunn i hiphop og urban musikk slett ikke er noen åpenbar kandidat for jobben med å produsere en Thomas Dybdahl-skive – ga han seg ikke før det var blitt et helt album.

Et album som på tross av at Dybdahl spiller så og si alle instrumentene selv, stikker seg ut med sitt sterke islett av funk og soul i det som siden debuten i 2002 er blitt en imponerende katalog.

Kassegitaren ble lagt bort tidlig i skriveprosessen – og fikk ligge.

– Jeg var lei av å spille akustisk gitar og kom til et punkt der lite av det jeg gjorde føltes nytt eller relevant. Da jeg la den vekk kom det automatisk litt annerledes sanger. Det er ikke dermed sagt at jeg vil gjøre noe helt nytt med folk, eller generere

andre følelser enn jeg har gjort tidligere. Det handler mer om hvilken vei man går for å komme til dem. Og så er jo de nye låtene et resultat av hva jeg selv har digget mens jeg har laget dem, sier han.

– Mens vi lagde plata lyttet vi til hva som helst som ga oss et kick. Klassikere som Nina Simone, Sam Cooke, Bill Withers, Serge Gainsbourg, Aretha Franklin, Ray Charles, Bobby Gentry og Sly så vel som nyere soulartister som D’Angelo, Raphael Saadiq og Michael Kiwanuka ble spilt på høyt volum for å få kreativiteten til å strømme. Målet var klart: Å lage en sjelfull gitarplate som ikke egentlig hørtes ut som en gitarplate, og som skulle være både gammeldags og frisk på en og samme tid. Med godt skrevne låter og en beat som ideelt sett skulle gi deg lyst til å danse, sier Dybdahl.

Det å jobbe i tospann med Rosenberg i et studio der de ikke risikerte å kaste bort noen annens tid enn sin egen («og det var vi mer enn villige til å gjøre», som han sier), bidro utvilsomt til frihetsfølelsen som har manifestert seg i «Fever». Samtidig er Dybdahl klar på at erfaringene fra de kritikerroste platene han blant annet har laget i Los Angeles de siste årene, fortsatt er med ham som artist.

– Jeg har hatt det privilegiet å jobbe med en del utrolig talentfulle mennesker opp gjennom årene. Når jeg har lyttet til hvordan Joni Mitchell-produsenten Larry Klein resonnerer når han bestemmer seg for å ta en låt i en bestemt retning, eller sett gitarlegenden Dean Parks forme spillet sitt slik at det føyer seg perfekt inn i et bestemt spor, har jeg alltid hatt en stemme i hodet som sier «husk dette øyeblikket, du kan få bruk for det senere», sier han.

– Forhåpentlig har jeg lykkes med å ta med meg slike erfaringer inn i låtskrivingen og produksjonen på den nye plata. Jeg er hvertfall utrolig stolt av det vi har fått til, og selv om folk kanskje vil oppfatte «Fever» som et brudd med det de vanligvis forbinder meg med, tror jeg det er mitt mest personlige album så langt, sier Thomas Dybdahl.